For verdifullt, eller bør vi slette Facebook?
Jeg har hatt egen profil på Facebook siden 2008, to år etter det ble introdusert i Norge. Lenge tenkte jeg at det ikke var noe for meg, men etter hvert ga jeg etter og registrerte profilen. Ikke minst sannsynlig også fordi jeg så hvilken nytteverdi dette vil ha for markedsføring, og siden jeg fortsatt var relativt tidlig ute, var jeg en av de som hjalp mange flere fra næringsliv til «å komme seg på Facebook» gjennom kurs vi holdt i min jobb den gang i NHO Reiseliv/NHO Trøndelag.
For lenge, lenge siden… men fortsatt i vår egen galakse
De unge i dag som er født etter 2000 er totalt ukjent en verden som ikke var digitalisert. Eller at ting var stengt. Butikkene hadde åpent til kl. 17.00 på hverdager, torsdag hadde langdag til kl. 19.00 og lørdag stengte det kl. 13.00, senere utvidet til 14.00. Etter stengetid var det folketomt. Hvor ble alle folkene av? Hva gjorde de? Mange dro på besøk til hverandre. I dag har jeg ikke batteri i ringeklokken på døren. Man drar jo ikke på besøk til hverandre uten at man har avtalt på forhånd.
Vi hadde 1 TV-kanal, og vi som bodde slik til, hadde også svensk TV1 og svensk TV2. Før kl. 18.00 var det ingenting på tv. Barne-tv startet først, Dagsrevyen hadde fast sendetid kl. 19.30. På fredag fikk vi lov å være oppe lenger og se detektimen da vi ble gamle nok. Tirsdagene var viet fjernsynsteater, gjerne finsk. Jeg så aldri fjernsynsteater.
På bilturene måtte vi krangle for å få lest ukens Donald Duck, og på turer til hytta, seks timer unna, var en prøvelse for hele familien på seks + undulaten Knerten (som derimot elsket bilturer), med fire gutter uten annen underholdning enn tegneserier og radio med en kanal. Takk og lov for Donald pocket.
Knoff, vær så god!
Vi hadde fasttelefon, og nåde den som prøvde å bruke den før kl. 17.00. Etter 17.00 kostet det nemlig bare ett tellerskritt, uansett hvor lang tid man kunne holde samtalen i gang. Sikkert til irritasjon fra andre, som fikk opptattsignal når de forsøkte å ringe hjem til oss. Heldigvis for andre var vi fire gutter, og ikke fire jenter.
Selv er jeg født i begynnelsen av 1969, og jeg fikk min første pc da jeg var 23 år i 1992, og med tilgang til internett og e-post. Den gangen skrøt Televerket (før Telenor) av at det var hele 50 000 sider på internett og at det var så kolossalt stort. I 1998 fikk jeg en kraftigere pc gjennom arbeidsgiver med skattefordel, noe politikerne gjorde for at vi skulle trenes digitalt.
Min første mobiltelefon fikk jeg i 1993, og måtte først søke Post og Teletilsynet om konsesjon for å få lov å eie den. Verdens minste håndholdte mobiltelefon hadde mulighet for å ringe. Det var jo ingen å sende meldinger til, selvsagt, det var ikke oppfunnet enda og det var altfor dyrt å ringe til mobil den gangen, så det var ganske stille. Vi fikk en kollega på jobben til å ringe engang da vi var på restaurant og spiste lunsj. Alle snudde seg.
9. januar 2007 - all informasjon havner i lommen (til Steve Jobs, Mark Zuckerberg, Sergey Brin og Larry Page)
Jeg eier ingen produkter fra Apple. Jeg fikk en versjon av Apple-TV engang i julegave på jobben, i et firma jeg begynte på en betingelse; jeg måtte ha Windows-pc og Android-telefon. Fortsatt synes de nok jeg er litt rar.
Da Steve Jobs lanserte den første iPhone i januar 2007 gikk verden av hengslene. Noen år senere, da versjon to eller tre ble lansert var jeg i London, og jeg husker at det var hundrevis av meter med kø av fanatiske “Apple-heads” i Regent Street som gikk inn til Apple Store som skulle sikre seg et tidlig eksemplar. Noen gjorde seg vel også sikkert noen pund rikere da de solgte klenodiene da de kom ut til noen som var enda mer desperate enn de selv. Gen-Z: Flippet.
Det Apple gjorde var jo selvsagt genialt. Jeg har lest flere bøker om Steve Jobs og sett mange dokumentarer og filmene om livet hans. Apple hjalp forbrukerne med å samle alt. Og i dag har vi absolutt hele verden og mer til i lommen. Vi forteller hvor vi er, vi deler gleder og sorger, feirer bursdager og bryllup, unger, hunder og katter. Vi leser om kjendiser som krangler på høye fjell, på byen eller på gårdsbruk fra gamle dager, om krig og elendighet i verden og får nærbilder av lemlestede mennesker ødelagt av krig når vi minst aner det, og gjerne etter en god middag og rett etter at vi har sett bilder fra venners romantiske ferier eller annonsen for Botox-produkter. Og vi forteller hvor skapet skal stå, hvor udugelige politikere vi har, eller arkitekter. Vi hater arkitekter. De er jo nesten verre enn politikere.
Men eier vi informasjonen vi deler?
Et digitalt generasjonsskille
AI (eller KI, som noen kranglefanter ønsker å fortelle at det heter) ble åpnet for alle gjennom ChatGPT høsten 2022. Dette åpnet for at allerede late ungdommer slapp å anstrenge seg for å levere skoleoppgaver som de hadde skrevet selv. Noen tvilsomme innleveringer av Masteroppgaver før dette var også delvis skrevet av andre, med ekte intelligens, men det er en helt annen historie.
Med AI så går ting plutselig veldig fort. Så fort at det ikke finnes etablerte lovverk, eller kunnskap om hva man bør gjøre eller ikke. En av de fremste forskerne på AI i landet er Inga Strümke, og hun maner nå for å slette profilen på Facebook fordi Meta (selskapet bak Facebook) ønsker å bruke informasjonen vår til å trene sin AI. Les denne saken. Inga er klok, og hun er verdt å lytte til.
En pakt med djevelen?
Men Facebook har blitt så viktig for folk, meg selv inkludert, at det gjør det vanskelig å slette. Jeg har tenkt mange ganger på det, tenkt at det ville vært deilig, slippe å måtte oppdatere og holde seg oppdatert hele tiden. Men jeg har endret adferden min på Facebook med årene. Jeg er mye mindre aktiv der enn før, deler mindre enn før, er ikke opptatt av likes eller engasjement på poster. Likevel blir det jeg deler innimellom sett av mange. Og det vet jeg, for hver gang jeg treffer folk, eller snakker med folk på telefonen så sier mange; «Jeg ser du er mye på farten». Wow! Det blir sett, altså. Vi ser, men vi er ikke så opptatt av å trykke på symboler. Men det blir sett, altså har det en verdi. I alle fall for meg, og for oss i FotoKnoff.
Vi jobber med innholdsproduksjon og merkevarebygging for kundene våre og er svært opptatt av synlighet. Det er jobben vår, det er lidenskap og det er ektefølt. Vi bryr oss veldig om hvilke råd og innhold vi tar betalt av våre kunder og samarbeidspartnere for å lage. Selv om poster man legger ut i sosiale medier ikke skaper et stort engasjement, så er ikke det det samme som at ingen ser det. Det er bare det at informasjonsmengden er så stor, at vi har ikke kapasitet til å engasjere oss i alle poster. Snart er det vel AI som gjør denne jobben også, slik at vi slipper å tenke på det.
Flokkmentalitet og masseflytting
Siden årtusenskiftet har jeg opplevd flokkmentalitet og masseflytting fra tjeneste til tjeneste. ALLE måtte på Twitter, ALLE måtte på Facebook, ALLE skulle legge ned nettsidene sine og BARE være på Facebook, Snapchat, YouTube, Pinterest, Instagram, TikTok, Vero, Clubhouse. Forresten, hva skjedde egentlig med Clubhouse? ALLE skulle hit og dit, og alle kom plutselig tilbake dit de var. Jeg flyttet ikke rundt, jeg bare ble.
Skal man slette Facebook?
Det er selvsagt opp til hver enkelt å bestemme selv. Mange har gjort det. Jeg tenker det er modig, men det skaper jo en masse utfordringer. Det vil skape en distanse til alle de menneskene som man har i nettverket sitt. Det kan få konsekvensen av at man blir mindre synlig. Men jeg kjenner også flere som ikke har profil på Facebook, og klarer seg fint uten.
Min vurdering er nå derfor at jeg ikke sletter hverken den private profilen eller bedriftens profiler. Vi ser hva som skjer, og blir der hvor vi er. Slik at vi fortsatt kan fortelle våre historier rundt bilder og filmer vi legger ut, som vi helt sikkert snakker om neste gang vi høres. Vi elsker å snakke med mennesker, gjerne over en ekte kopp kaffe.
Og du - denne teksten er skrevet på egenhånd, uten bruk av AI eller andre verktøy, dog ikke uten innblanding av hvem andre enn min kunnskapsrike kollega Amanda. Men hun er høyst levende, og med ekte intelligens.
God sommer!
Sven-Erik
